«PETER GRIMES! – PETER GRIMES! – PETER GRIMES! – G R I M E S!»

Tekst: Linn Helena Vinkler

Foto: Trude Sletteland

«PETER GRIMES! – PETER GRIMES! – G R I M E S !»

synges det ut med hele oss i Royal Festival Hall i London, den siste dagen i november 2019 – og det til stående ovasjoner av en tilnærmet fullsatt sal, og til 5 av 5 mulige stjerner gitt av av kritiske kritikere i den britiske pressen. Vi har klart å leve opp til forventningene som ble gitt oss i forkant – og kanskje overgått oss selv i forbifarten. For jubelen vil ingen ende ta der vi står og tar imot applausen; Et kor på nesten 180 sangere, sammen med vårt eget storband, Bergen Filharmoniske orkester og sjefsdirigent Ed Gardner. For det var ikke fritt for at en eller annen tåre kom til noen av oss etter endt konsert. Tårer av glede. Glede over det vi hadde prestert – sammen. Ikke bare i Festival Hall. For dette var jammen meg noe av det mest krevende, intense og tidsforlangende prosjektet BFK har vært med på, noen sinne.

I skrivende stund noterer jeg meg at ja, det har allerede gått et par måneder siden vi fikk stående applaus i London. Skal jeg være ærlig, så har følelsen av å være overveldet ennå ikke sluppet helt taket, selv om vi uten tvil har gått inn i et nytt år. Men etter alt som har blitt skrevet av konsertanmeldelser og store ord, så er det vanskelig å komme haltende etter med mine egne ord, fra amatørenes rekker. Men uansett. For å begynne med det viktigste først:

  • Let’s order some French Fries, my dear friends!

Klokkeklang i Grieghallen. La oss si noen måneder før torsdagskonserten 21.11.19

«Ho Hå, Ho Hå, Ho Hå… – WHO HOLDS himself apart. Lets his PRIDE RIZZZE…» (med stemt s der ja). Terpes det på, om igjen og om igjen en trillion ganger, til undertegnede føler fristelsen komme til heller å synge «How, how, how» (julenissen kommer)!»

Klokkeklang i Grieghallen. La oss si et par dager før torsdagskonserten 21.11.19

«Ho Hå, Ho Hå, Ho Hå…» Terpes det på, om igjen og om igjen en trillion ganger til. Der undertegnede fremdeles føler fristelsen til heller å synge «How, how, how, julenissen kommer (ja, jeg vet – nå nærmer det seg pinadø o’jul med din glede, gitt)!»

For bak et hvert jubelrop ligger det ørten timer med terping, terping – og ja, enda mer terping. Det vet vi alt om, vi som synger i verdens beste kor, Bergen Filharmoniske Kor! Men hvilken fantastisk opplevelse det ble etter all denne terpingen!

Og bare for å nevne det først som sist. Her har det vært snakk om langt mer enn «blod, svette og tårer» for alle involverte, på og bak scenen, for at dette sirkuset av en produksjon skulle gå fra tanke til virkelighet! For etter praten å dømme, når det sto på som verst, så lot det seg nok merke i de fleste hjem at Peter Grimes var mannen livene deres nå dreide seg om. Og da var det å innordne seg etter faktum, og til beste evne virke sånn noenlunde interessert, når familiens korentusiast kom sent hjem etter atter en lang dag på jobben + 4 timer med synging (les: terping). Så hurra og en stor takk til alle dere der hjemme i de mange korsangers hjem, som nok sikkert ble (litt/ veldig) lei av å høre fraser som «Old Joe has gone fishing and young Joe has gone fishing and you know has gone fishing and found them a shoal…»! Hadde det ennå vært slik at vi hadde vært han der fiskeren Joe – som ble millionær (ref.: nyheter) – ja, da hadde det vært andre viser, spør du meg! Og hadde vi fått en tusenlapp for alle de gangene vi til nå har sunget «PETER GRIMES» – ja, da hadde vi blitt superduperrik! Ingen tvil om det!

Men om vi ikke har kassert i form av penger, så har vi helt klart fått full pott når det kommer til superlativer, fra publikum og fra pressen. Og det var nettopp det vi klarte for to år siden, da vi fremførte «Peter Grimes» for aller første gang under Festspillene i Bergen, og så under Edinburgh International Festival i Skottland (BFK sin første utenlandstur med orkesteret). Det ble både historisk og stoisk, og det i så stor grad at vi nå kan se tilbake til nok en triumf av en reise sammen. Og sammen var vi, nesten hver eneste bidige dag de to intense ukene vi hadde med de siste prøvene før første konsertdag i Grieghallen, etterfulgt av fremførelsene i Oslo og i London. Og så var det tre dagers plateinnspilling, sånn mellom det ene og det andre. Selvfølgelig! Intet mindre måtte det være! For det var jo sånt vi «bare» tok på strak arm», lissom. Lett som bare det! Eh… Nu vel… Bare mumlingen oss imellom (som tilhørere i retten) helt i begynnelsen der, i prologen, fortjener en Grammy nominasjon i seg selv – for beste mumling av nonsens ord, gjort av kor helt alene uten orkesterlyd til! Jeg sier ikke mer!

Og hvilket kor vi var! For det skal også være nevnt med fine bokstaver: Bergen Filharmoniske kor var ikke alene. Som i 2017, fikk vi den gleden av å synge sammen med våre korvenner i Collegium Musicum kor, Edvard Grieg Kor, samt studenter fra The Royal Northern College of music (Opera Chorus). Og til sammen ble vi rundt 160-180 sangere! For et mektig skue det må ha vært for dem som så på! Og det hadde nok vært en fin opplevelse å få oppleve det hele fra publikumsetet. Men som korsanger, er det aller best å få lov til å synge med selv!

Klokkeklang i Grieghallen. Det er tid for torsdagskonsert 21.11.19

Det terpes og terpes på for siste gang før det braker løs til vår andre runde med operaen «Peter Grimes». Og de som ikke vet å stemme S-ene sine riktig til nå, på de rette stedene i stykket, får heller la være å synge på stemte S-er. Og som den dyslektiske personen jeg er, med klare uttalevansker, så blir det vel å la være å synge ZZZZ… For det klarer jeg bare ikke (!) Men det jeg faktisk klarte, var å uttale «THE» helt rett, og å unngå å synge «SNOWMAN» der vi skal synge «O, tide that waits for NO MAN, spare our coasts!», og å synge «COATS» med tydelig K istedenfor å synge «GOATS» (geit) – noe samtlige faktisk klarte helt fint, og det til stående applaus! Og selv om det kanskje ikke betyr all verdens at hjemmepublikummet blir begeistret, så gir det oss den selvtilliten vi på scenen trenger til å fortsette på topp. For vi har så vidt begynt. Men dette lover bra, folkens! Oslo, her kommer vi – med Peter Grimes!

Oslo. Vi skal synge i selveste Operaen med stor O, lørdag 23.11.19

Oslo i mørklagte november er ikke noe å rope hurra for. Sånn med tanke på årstiden. Så heldigvis skal vi synge inne den store salen og ikke på taket. Men hurra ble det jammen meg i Operaen også. Vi sang ikke til fullsatt sal, men den stående applausen lot ikke vente på seg av den grunn. Høy vinkefaktor til kormedlemmer var det også å merke seg, fra familie og venner blant publikum, som da kjente sin besøkelsestid, om dog ikke pressen gjorde det samme (?!) – Så skulle det ikke stå på personlig engasjement og begeistring fra de fremmøtte i salen.

Jeg tror det ble en god opplevelse for de aller fleste som var med! For det var sommerfugler i magen til undertegnede der hun nærmet seg artistinngangen, og skulle møte opp til prøven lørdags morgen. At vi som kor nå har sunget i Operaen er faktisk litt kult å tenke på, tenker nå jeg! En gang må jo bli den første for alt. Og vi snakker Den Norske Opera og Ballett, må vite!

Plateinnspilling med Chandos. På og bak scenen i Grieghallen. Tredje dag

Og vi har begynt å bli seriøst slitne nå – og kanskje litt lei av alle repetisjonene, både foran og bak scenen: «Linn, du får 1000 kr visst du synger ELVIS istedenfor EVILS!» Et par minutter etter: «Eh… Glem det. Eg har ikkje 1000 kr…» Jada, joda. Neida… (ellers ingen kommentar)

London Calling! Royal Festival Hall (29.11.-01.12.19)

Flesland, sånn rundt klokken 09.00: Laaaang kø. To laaange køer. Egen innsjekking. Har vi husket pass og bagasje? Det er jammen bra vi har reiseleder Kristin, som passer på oss! Og litt om litt i flyet kommer vi, alle mann alle. Det er gøy å kapre eget charterfly, si! Men dette har vi gjort før (for to år siden), så vi e jo tilnærmet proffe blitt! Vi leker ikke kor her nei, og skal vi på tur, så skal vi på tur! Der noen kjører turbuss, så flyr vi «eget» fly! Slik er det bare.

Lørdag 30.11.: Og det er nå jeg mangler ord (…) Det kriblet i magen da jeg gikk til Operaen, men det var ingenting i forhold til følelsen jeg fikk da vi kom inn i storsalen til Festival Hall. Tenk, vi skulle få synge for mer enn 2000 folk! Sjeldent har jeg vært så spent før en konsert. Det må innrømmes. Og kanskje var det nervene som gjorde sitt til at det ble litt for spennende der i midten av 2. akt… Men vi klarte å ta oss sammen og synge oss inn til nok en stående applaus. Utrolig! Dette var noe helt spesielt! Stemningen og energien, og ikke mist stillheten etter siste tone ble spilt i orkesteret, og Stuart Skelton som Peter Grimes, hadde forlatt konsertsalen, barbent, til sin evige død på havet… Og etter stilheten; En smilende og fornøyd Ed Gardner kunne så ta imot jubelropene fra «sitt eget» hjemmepublikum. Jammen var vi stolte – og kanskje også en smule lettet – og litt trist! For nå var det over. Vi hadde sunget ut våre siste «Peter Grimes». Vemodig…? For hva skulle vi gjøre nå, uten Peter Grimes?

Operaen «Peter Grimes» av den britiske komponisten Benjamin Britten, vil for oss i Bergen Filharmoniske kor, stå som noe helt spesielt. Vi har gjort en innsats som ikke lignet noe, hver og en av oss. Håkon Matti Skrede, som vår alles kormester. For æres bør den som æres skal! For din faglige kapasitet, energi og tålmodighet, for at du aldri mister troen på oss, for alle de vittige kommentarene du stadig kommer med, og for god dirigering, ikke minst fra heisekranen (som må ha vært høydepunktet over alle høydepunkt, bokstavelig talt!). For «Peter Grimes» uten heisekrandirigering blir liksom ikke helt det samme, merker jeg.

Håkon Matti Skrede
Håkon Matti Skrede

Så takk Håkon, for den jobben du har gjort alene og sammen med oss – vi bare gleder oss til fortsettelsen! Og til alle i koret må jeg bare nevne at jeg er til de grader imponert over alt som ble gjort i forkant, og innsatsviljen og energien vi ga når det gikk fort i svingene, og vi så vidt klarte å spise noe og gå på do på vei fra jobb til korprøver. Pugging av tekst tidlig og sent, mulig «plaging» av familiemedlemmer og naboer med høylytt sang hjemme, organisering og koordinering av familieliv og barnevakter, og omorganisering av arbeidstid og turnusvakter og mulig avspaseringstid på jobben. Lite søvn, dårlig søvn, ingenting søvn. Og mye, mye mer, som måtte til for at vi skulle klare alt sammen. Men vi klarte det! Steike meg, vi klarte det!

Det er helt sikkert ord jeg har glemt å skrive her. Men som nevnt innledningsvis, det er mange som har latt tastaturet gå sin gang i ettertid av konserten i Festival Hall. Hovedsakelig til vår fordel. Og debatten om pressedekning og mangel på sådan her hjemme, kom også frem (nok en gang, og med rette) i kjølvannet av denne produksjonen. Vi har fått våre stjerner og våre nominasjoner fra den store pressen der ute. Vi har utvilsomt mye å se tilbake på og være stolte over! Men jeg håper at uansett pressedekning og snakk utad, så sitter hver og en av oss som var med, med sine egne gode minner og bilder fra to uker i lag med han Peter Grimes. Minner, som inneholder så mye mer enn det som det ble skrevet om, om tiden vi tilbrakte på og av en scene (ja, det ble mye gåing frem og tilbake, om noen skulle ha glemt det). Minner fra tiden vi fikk sammen med venner i koret – eller kanskje hadde alene. I Grieghallen, i Oslo, i London. Praten, maten – eller mangelen på sådan. Latteren. Alle pausene og all ventingen…

Personlig ble dette noe av det aller største jeg har opplevd som korsanger. Det er her vi snakker «ut-av-kroppen» opplevelse. Og jeg håper og tror jeg ikke er alene om det!

Men for at jeg ikke skal miste (flere) lesere nå, etter sider med mimring og erindring om fjorårets bragder, så avslutter jeg her, før det hele går helt seriøst over til melankoli (…).

Dette er mine ord, men jeg håper at de også kan være til en viss grad dekkende for andres opplevelser av samme begivenhet! Likevel, etter fire sider, så finner jeg ennå ikke helt de «riktige» ordene som beskriver følelsen…

Men når ord ikke er dekkende for hva jeg føler, er jeg så uendelig glad for at vi har musikken!

Smakebiter fra den nye platen hører du her: https://lnk.to/PeterGrimes

TUSEN TAKK FOR TUREN!

Tekst: Linn Helena Vinkler
Alle foto: Trude Sletteland

[Edward Gardner & Bergen Philharmonic’s Peter Grimes triumph is set to be released on Chandos Records in September 2020.]

Order it here: https://lnk.to/PeterGrimes