History

Grieg var dirigent i 1880-82 The following article was written by the chorus’ then long-standing member Liv Helgeland and was included as a chapter in Harmoniens’ book “Spill, orkester, spill!” published in 1985 in connection with the 220 year anniversary of the Bergen Philharmonic Orchestra and its Chorus.

Et kor med rike tradisjoner

av Liv Helgeland

Jubileer kan inspirere til så mangt, til å minnes, til å granske historien, og til å slå enkelte ting fast. Og da kan vi begynne med at Harmoniens Kor har skiftet navn og nå heter Bergen Filharmoniske kor. Dernest kan vi minne om at dette koret har bak seg vel 70 år som selvstendig kor med egne lover og eget styre. Endelig har vi lyst til å slå fast at koret har vært med helt fra den første starten i 1765. De kunstelskende amatører som dannet det musikalske selskap kjent som «Harmonien», de både spilte og sang. Og ganske snart hørte vi om oratorier og «søngestøkker» som må ha krevet et kor. Loven fra 1810 slo fast at det skulle være tre musikkdirektører, hvorav den ene skulle forestå syngeøvelsene og komme med forslag til kormedlemmer, tre år senere ble det opprettet en syngeskole for begge kjønn. Etter hvert fikk korsangen større plass, og henimot 1835 var koret ned på nesten hver ukentlige konsert. Jo, historikeren Olav Mosby har utvilsomt rett når han hevder at Harmoniens Kor er like gammelt som musikkselskapet, selv om det tidligere ikke var noen selvstendig institusjon med egne lover og eget styre, snarere en integrert del av selskapet. Mange enkeltmennesker har hatt stor betydning for koret opp gjennom årene. En av disse er Edvard Grieg, Harmoniens kunstneriske leder fra 1880-82. Han holdt streng disiplin, og det vakte strid i byen da han «avskjediget» de unge damer og herrer som gikk på ball i stedet for å møte til generalprøve. Men Grieg vant sangerne for seg, og kvaliteten på korsangen ble betydelig hevet.

“Harmoniens kor” fra 1919

I 1917 gikk det ut en innbydelse der det bl.a. het: «Da Harmonien ved neste sesongs begynnelse går inn i er nytt og betydningsfylt avsnitt av sin virksomhet, finner bestyrelsen at tiden nu er inne til å søke å få dannet et fast Harmoniens Kor, for at også denne kunstart på en verdig måte kan bli representert innen vårt musikkliv og sesongens konserter i kunstnerisk lødighet kan bli så rik som mulig.» Det meldte seg raskt bortimot 300 sangere, hvorav 125 damer og 78 herrer ble tatt opp. Det sier litt om interessen for korsang for vel 70 år siden! Bergens, ja, Norges beste kordirigent, Ingolf Schjøtt, ble ansatt som dirigent, og allerede etter 3-4 måneder fremførte koret Schicksalslied av Brahms. Korets selvstendige historie regnes fra generalforsamlingen i 1919 da korets lover ble vedtatt. Med et tillegg er de nesten uendret i dag og lyder nå: “Korets oppgave er, som ledd i Musikselskabet Harmoniens virke, å innøve og fremføre alle salgs korverk med orkester. Koret kan dessuten opptre med konserter i egen regi.” Som Harmonisanger av i dag blir man både overrasket og imponert når man studerer korets historie frem til 1945. Først og fremst merker man seg at Harmoniens Kor var et stort kor. Etter at ca. 200 sangere ble tatt opp l 1919 stabiliserte koret seg etter hvert på ca. 150 sangere. Kjønnsfordelingen var svært jevn enkelte år var det like mange herre- som damestemmer. Antall konserter pr. sesong varierte fra 2 til 3, ja helt opp til 12, men lå oftest rundt 5-6. Alt i alt medvirket koret ved ikke mindre enn 139 konserter i løpet av, sine første 23 sesonger, og oppførte i denne tiden 43 forskjellige verk, de fleste av dem store og meget krevende komposisjoner. Ikke rart at Olav Mosby karakteriserer resultatet av denne arbeidsinnsatsen som førsteklasses og sier: «Harmoniens Kor står i dag frem som et av landets ypperligste i kvalitet. Dertil kan det rose seg av en fabelaktig rutine i opptreden».

Krigsårene

Krigen deler på en naturlig måte korets selvstendige historie i to perioder. I årene 1942-44 var det ingen aktivitet, og på den første generalforsamlingen etter krigen 4. juni 1945 ble hele styret gjenvalgt og virksomheten tatt opp igjen. Allerede 14. juni deltok herrene i minnekonserten for Rikard Nordraak, og korets første felles fremførelse var Bachs Juleoratorium, 1. del. En rekke nye sangere sluttet seg til koret, og sesongen 1949-50 var koret oppe i over 150 sangere. I disse årene ble koret dels instruert av orkesterets kapellmester, dels av egen instruktør Det viste seg snart at stort kor ikke var ensbetydende med storartet resultat. I referat fra generalforsamlingen i 1950 heter det: «Medlemmene er klar over at intet mindre enn en gjennomgripende reorganisering av koret kan gi håp om resultater som gjør det berettiget å drive et så stort blandet kor.» Allerede i neste årsmelding ser vi at kapellmester Kielland «for å skaffe full oversikt over korets stemmeressurser, og om mulig å forbedre den klanglige kvalitet» hadde foretatt prøvesynging av hvert enkelt kormedlem og omplassering av en del stemmer. «Den senere avholdte konsert viste at denne stemmekontroll var både nødvendig og vellykket».

Festspillene

I 1953 ble det dannet et eget Festspillkor og Harmoniens Kor fikk være med på å fremføre Griegs «Olav Trygvason». Siden har det blitt mange festspilloppdrag, ofte med større sammensatte kor. Disse konsertene har raget høyt blant korets prestasjoner Ut fra kritikken å dømme var perioden frem til midten av 60-årene en god tid for koret. I årsmeldingen for 1958-59 heter det: «I denne sesong har koret hevder seg utmerket og har av fagfolk fått rosende omtale», og i 1963: «En av korets beste sesonger». Samtidig ser vi at synkende medlemstall gir grunn til bekymring, best er koret tydeligvis med 110-120 stemmer. Innad arbeider man med å høyne kvaliteten, og det arrangeres kurs i stemmebruk og notelære. I 1958 sluttet kapellmester Carl von Garaguly. Det var et stort navn. Han hadde i årene 1952-58 personlig instruert koret, forøvrig den siste av orkesterets kapellmestre som gjorde det, Nå ble det vanlig å ansette egen korinstruktør, den første Jon Brodal, deretter Victor Rostin Svendsen (1961-67).

Nye tider

Årsmeldingen fra 1966 slår an nye toner. Styret ønsker nå at Harmoniens Kor «skal kunne gjenvinne sin plass i byens musikkliv som orkesterets selvskrevne medarbeider. Koret har en formålsbestemt førsterett til representative oppgaver sammen med Harmoniens Orkester. og «dette har en i det forløpne år skriftlig og muntlig gitt uttrykk for overfor Musikselskabet Harmonien». Selskapet har stilt seg lydhørt, og det har velvillig og har tatt positive skritt særlig når det gjelder å høyne korets kvalitet. Kanskje er dette et forvarsel om merkbart større avstand mellom det stadig dyktigere profesjonelle orkester og amatørene i koret. Styret i Harmonien er opptatt av orkesteret, og glemmer å ta hensyn til koret. Koret sliter på to fronter. Utad innøver og fremfører koret store. krevende verk. og søker etter beste evne å fremtre som det «blandede kor, der er sammensatt av de beste erholdelige krefter», som Grieg formulerte det. Innad sliter koret med å knytte til seg disse «beste erholdelige krefter», med fremmøtedisiplinen og med å høyne det tekniske og kunstneriske nivået. Asbjørn Hansli ansettes som ny instruktør, og både styret og kormedlemmene påvirkes av hans entusiasme men medlemstallet synker og er i 1968 nede i 70. Med så få stemmer må koret ha hjelp av et annet kor eller av “støttesangere”. I 1969 bestemmer man seg for å foreta en prøvesynging av alle medlemmer igjen, og denne gangen er det noen som faller fra. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik prøvesynging oppleves ydmykende for en erfaren korsanger. Alltid er der noen som trekker seg fra koret i stedet for å møte opp, Nå var styret spent på om man etter denne utrenskningen kunne makte å fremføre «Brennofferet” av Knut Nystedt. Frykten var ugrunnet. Fremførelsen gikk så bra at det ble grammofoninnspilling. Fra 1971 blir Magnar Mangersnes ansatt som korets instruktør. Utgangspunktet er ikke det beste, koret er nede i ca. 60 aktive, og 2/3 er damer, Men koret reiser seg igjen! Medlemstallet øker og er i 1975-76 igjen kommet opp i de ønskelige 110-120, men ubalansen mellom damer og herrer består. Ikke bare medlemstallet, også kvaliteten er økende, Igjen får man festspilloppdrag. Koret innfører en ny tradisjon: førjulsturné i distriktet med høstprogrammet. Det fungerer som ekstra «generalprøve», og styrker samholdet og det sosiale liv i koret. I 1976 får koret sammen med Bergen Oratoriekor i oppdrag av Festspillene å fremføre Benjamin Brittens «War Requiem». Prøvetiden ble meget krevende og spennende, og konserten en sterk og gripende opplevelse. Neste sesong ble noe av et antiklimaks. Viljen til innsats var til stede i koret, men oppgavene uteble. Det førte til at styret påpekte overfor Harmoniens styre at korets instruktør og formann etter vedtektene skal være til stede ved møtene i programkomiteen når man behandler korets program. Henvendelsen ble tatt til følge av Harmonien, men årets program lot seg ikke endre.

Vi åpner Grieghallen

I 1978 ble det igjen festspilloppdrag: Griegs «Olav Tryggvason» i den nye Grieghallen der koret for første gang stilte i sine nye, grønne kapper. Vi syntes vi kledde salen. Men Grieghallen var annerledes og krevende å synge i. Den «tok» all lyd. Her gjaldt det å være sikker og stole på seg selv. I 1979 var koret blitt 60 år, men vi følte ikke alderen tynge. Jubileet ble feiret med stil, og representanter for Harmoniens styre, administrasjon, kunstneriske ledelse og orkesteret var selvskrevene gjester ved festen. Nei, vi følte oss ikke gamle. Men alt var ikke så bra som det burde ha vært. Vi la mye arbeid i innstuderingen av nye verk, og vi fikk god og hederlig omtale, men aldri uforbeholden ros. Og kritikerne unnlot aldri å peke på at det var for få herrestemmer. Vi jobbet iherdig med å markedsføre koret via annonser, plakater og en egen folder. En del gode, yngre stemmer kom, men mange forlot oss igjen fordi de syntes det ble for mye terping, for liten fremdrift. Vi arbeidet med notelære og stemmebruk, og vi tilbød sangerne å få kjøpe kassetter med de enkelte stemmer for å redusere innøvingstiden. Vi prøvde å få i gang en kammergruppe for de som hadde overskudd til å synge mer. Vi arrangerte konserter i egen regi fordi vi innså at koret måtte synge mer, brukes mer for å kunne bli bedre. Men så kom jubileumsåret 1985! Vi fikk synge 9 konserter i alt. Utekonserten på Torgallmenningen gav oss fin pr, 26 nye sangere meldte seg ved starten av høstsemesteret, og en tid var medlemstallet oppe i 136. 1986 tegnet også til å bli et godt år med 7 konserter, deriblant en gjentagelse av suksessen med konsert på Torgallmenningen. Men vi klarte ikke å holde på de nye sangerne. Styret utarbeidet spørreskjema for å komme på sporet av hva vi kunne gjøre, men det kom lite konkrete forslag frem. Vi var redde for at koret holdt på å stagnere, og var lettet da instruktør og formann endelig ble innkalt til et lenge bebudet møte med Harmoniens styre for å drøfte hvordan vi kunne heve korets kvalitet og status. Som resultat av dette møtet ble det satt ned en komité med to medlemmer fra Harmoniens styre og to fra korets styre som skulle foreslå tiltak for å bedre korets kvalitet.

“Harmoniens Kor” blir “Bergen Filharmoniske Kor”

Etter nøye vurdering kom komiteen til enighet om å foreslå at når orkesteret nå skulle skifte navn, burde man benytte anledningen til å reorganisere koret og gi det en ny start under et nytt navn: Bergen Filharmoniske Kor. For å gjennomføre dette måtte det gamle koret oppløses, kontraktene med instruktør og repetitør heves, og korets styre stille sine plasser til disposisjon. Deretter ville Harmonien lyse ut stillingene som instruktør og repetitør på åremål, og invitere de gamle medlemmer av koret og nye sangere til å prøvesynge for opptak til det nye koret. Dette var sterkt, men komiteen følte at det måtte til dersom Harmonien fortsatt skulle ha et kor. Alt som kunne gjøres innenfor nåværende rammer ble prøvd – uten noen varig virkning. Nå fikk det briste eller bære. Og tiden har vist at det bar! Av de tidligere 85 aktive Harmoni-sangere stilte 61 til prøvesynging, og av disse ble 42 tatt opp i Bergen Filharmoniske Kor. Etter åpen invitasjon til andre interesserte startet det nye koret 22.10.1987 med 57 sangere under instruktøren Anne Randine Øverby. For å knytte bånd til sin fortid har koret vaIgt å holde fast på tradisjonen med å gi hederstegn eller medaljer til medlemmer som har vært aktive i 10 og 25 år, likeledes i veldig spesielle tilfeller å utnevne en sanger til æresmedlem. Selvfølgelig tar det noe tid for et slikt gienfødt kor kan stå egne ben i den type verk Harmonien setter opp, og først ved 80-års jubileumskonserten 22.10.1987 sto Bergen Filharmoniske Kor frem som et selvstendig kor. Forhåndsomtale i avisene viste at publikum var klar over hva som var i gjæring og kritikkene etter konserten viste at det bar – dette også. Et kor er en levende organisme. Koret er sangerne og koret er til bare så lenge sangerne stiller opp og lar seg lede til å skape noe å fellesskap.