Mozarts Requiem i Nykirken? – Nei takk!

Våren 1881 ble det nye bølger omkring Grieg og Harmonien.
Grieg ville oppføre Mozarts Requiem i Nykirken, men de kirkelige myndigheter ga ikke tillatelse til dette. Avisene tok saken opp. «Bergens Tidende» kalte det en offentlig sak som krever offentlig belysning, og utba seg grunn for nektelsen:

Nykirken på Griegs tid.

Nykirken på Griegs tid.

– Våre kirkelige autoriteter har i de senere år jevnligt tilladt konserter avholdt i kirkene, og her var tale om et verk, uovertruffet i musikklitteraturen. Ansøkningen var inngitt av et musikkselskap der alene virker til fremme av ideelle og kunstneriske. formål, og endelig hadde man i Edvard Griegs personlighet en borgen for at utførelsen såvidt mulig ville tilfredsstille kunstens strenge fordringer.
Bladet kunne jo ha tilføyd at selskapets stifter, Jens Boalth, hadde laget både sang og musikk til samme kirkes første innvielse. Det kom ikke svar fra autoritetene, men i «Bergensposten» kom det et anonymt innlegg som nok kunne være inspirert fra høyeste hold, der det sies at Mozarts Requiem var en katolsk messe. Forsåvidt konserten «oppfattes efter sitt innhold og ikke utelukkende som en kunstnytelse, ei bør ha sin plass i en kirke, der tilhører den evangelisk-lutherske bekjennelse.»
Konserten som fant sted i slutten av mars i Arbeiderforeningen, ble høydepunktet i sesongen. Edvard Grieg ble hyllet demonstrativt da han gikk til dirigentpulten, både av publikum og av orkestret med fanfarer.

Arbeiderforeningens hus på hjørnet av Olav Kyrres gate og Nygårdsgaten (i dag Eldorado-gården), hvor Harmonien holdt til på Griegs tid

Arbeiderforeningens hus på hjørnet av Olav Kyrres gate og Nygårdsgaten (i dag Eldorado-gården), hvor Harmonien holdt til på Griegs tid

Blant solistene var Nina Grieg, og da de kom hjem, fant de en sølv vinkanne med inskripsjon: «Hr. Edvard Grieg fra Harmoniens Damekor.»  Damene hadde kapitulert fullstendig for den geniale mester.

-Blæserene var forferdelige, men koret derimot…
For orkester og kor var det altså et langt skritt fremover å ha Edvard Grieg som inspirerende leder. Selv trivdes han ikke. Han skrev til John Paulsen høsten 1881, da han hadde bundet seg for annen sesong: «Hva meg angår er det lite gledelig å berette. Jeg er atter bleven svinebundet her i vinter, men fanden inderlig grønnsalte dem (som Ole Bull sa om teaterdireksjonen i Bergen) der har gjort det» (Monrad Johansens Edvard Grieg). Til Matthison-Hansen skrev han en tid senere at han dirigerte Harmoniens konserter og ergret seg grønn. «Jeg tror jeg blir katolikk.»
I brev til Gerhard Schjelderup mange år senere tok han enda kraftigere i. Om orkestret skrev han: «Men kreftene – især blæserne – var forferdelige, og jeg holdt det etter to år ikke ut lenger. Dog ville jeg ønske De hadde hørt hva vi presterte i Schuberts C-dursymfoni og Händels Anthems. Koret oppdraget jeg nemlig virkelig til noe. Men jeg kom naturligvis på kant med direksjonen, der hverken kunne eller ville forstå meg, og vadet i vrøvl, anonyme svinerier og alt dertil hørende.»

(Fra Kåre Fasting: “Musikselskabet Harmonien gjennom 200 år”)