Mozart: Requiem

DeFalla: La vida breve
Handlingen
Teksten

Mahlers 2. symfoni

Arne Nordheim: Èco

Fra historien

Et kor med rike tradisjoner

Grieg - og Damerne som gik paa Bal

Ball-reglementet

Billiard-reglementet

Arne Nordheim:
Èco

Her er hele teksten med oversettelse av Harvig Kiran.
Nedenfor finner du Nordheims egne kommentarer til verket, hentet fra en innspilling fra Nordiske Musikkdager 1968.

I morti

Mi parve s'aprissero voci,
che labbra cercassero acque,
che mani s'alzassero a cieli.

Che cieli! Più bianchi dei morti
che sempre mi destano piano;
i piedi hanno scalzi; non vanno lontano.

Gazzelle alle fonti bevevano,
vento a frugare ginepri
e rami ad alzare le stelle?

Dei døde

Det er som om røysta høyrdest,
som om lipper leita etter vatn,
som om hender vart retta mot himmelen.

For ein himmel! Kvitare enn dei døde,
som alltid vekkjer meg varsamt;
dei har nakne føter; vandrar ikkje vide.

Gasellane drakk or kjeldene:
vind til å leite i einer
og greiner til å lyfte stjernene?

Alle fronde dei salici

E come potevamo noi cantare
con il piede straniero sopra il cuore,
fra i morti abbandonati nelle piazze
sull'erba dura di ghiaccio, al lamento
d'agnello dei fanciulli, all'urlo nero
della madre che andava incontro al figlio
crocifisso sul palo del telegrafo?

Alle fronde dei salici, per voto,
anche le nostre cetre erano appese,
oscillavano lievi al triste vento.

Salvatore Quasimodo

I greinene på pilane

Og korleis skulle vi kunne syngje
med den framande foten på hjarto våre,
mellom lika dei lét liggje på torga
i graset klaka i isen, til gråten
av barna lik lam, til det mørke skriket
frå mora der ho gjekk til møtes med sonen
som hekk nagla til telegrafstolpen?

I greinene på pilane, som offer,
var jamvel sitrane våre hengde,
dei skolv lint i den sorgtunge vinden.

Til norsk ved Hartvig Kiran

Svar på spørsmål om min hensikt med å skrive Eco kan bli såpass uklart som legitimering av behov pleier å være. Det var et behov hos meg å avlytte den distans og sammenheng jeg oppfatter mellom Salvatore Quasimodos dikt ”I morti” fra 1930 og ”Alle fronde dei salici” fra krigens slutt. De bortvendte og syrlig klare bilder i ”I morti”, med hvit himmel og stillhet, drikkende gaseller og duft av ener splintres i møtet med heftigheten og det medlevende skriket om hvordan vi skal synge ”med fremlingens fot på vårt hjerte”. Veiene mellom den stille poesi og den krasse, nesten reportasjeaktige situasjonsglimt slynger seg i et ekkofylt landskap. Begge dikt dekkes av Quasimodos formulering om en ”aktiv smerte”, der landskapsbilder og hendelser flyter sammen til bilder man husker uten egentlig å ha opplevd.

Mens diktet ”I morti” virker som om det er nedtegnet på papyrus, er ”Alle fronde dei salici” som skrevet på mur med blod. Det første er definitivt uten tidsreferanser, mens det i det neste kun er én betegnelse som peker hitover og som fratar beretningen dens mulighet til forveksling med et gammeltestamentlig funn: ”…palo del telegrafo”. Mens smerten og fortvilelsen er tydelig eksponert, er det aktuelle øyeblikk holdt utenfor, og med sine direkte allusjoner til Davids 137 Salme går forbindelseslinjene bakover mot fylte opplevelsesområder. Diktenes aktualitet og samtidig avpolitiserte smerte gir hvert ord og bilde et dypt referansefond.

Arne Nordheim 1968